Bida antara revisi nibak "Tuvalu"

21.801 bita dihapus ,  5 tahun yang lalu
b
←Suntingan 193.156.161.172 (bicara) dibatalkan ke versi terakhir oleh Rwhd
b (←Suntingan 193.156.161.172 (bicara) dibatalkan ke versi terakhir oleh Rwhd)
{{Infobox_Country|
Islam
native_name = Tuvalu |
common_name = Tuvalu |
image_flag = Flag of Tuvalu.svg |
image_coat = Coat of arms of Tuvalu.svg |
image_map = LocationTuvalu.png |
national_motto = Tuvalu mo te Atua{{br}}([[Bahasa Tuvalu|Tuvalu]]: "Tuvalu keu Nyang That Kuwasa") |
national_anthem = [[Tuvalu mo te Atua]] |
official_languages = [[Bahsa Tuvalu|Tuvalu]], [[Bahsa Inggréh|Inggréh]] |
capital = [[Funafuti]] |
capitals_coordinates = |
largest_city = [[Funafuti]] |
government_type = Monarki konstitusional |
leader_title1 = [[Ratu Inggréh|Ratu]] {{br}} [[Gubernur Jenderal Tuvalu|Gubernur Jenderal]] | leader_title2 = Peurdana Meuntroe |
leader_name1 = [[Elizabeth II dari Britania Raya|Elizabeth II]]{{br}}[[Filoimea Telito]] |
leader_name2 = [[Apisai Ielemia]] |
area_rank = 191 |
area_magnitude = |
area = 26 |
percent_water = |
population_estimate = 11.500 |
population_estimate_year = 2006 |
population_estimate_rank = 193 |
population_census =|
population_census_year =|
population_density = 447 |
population_density_rank = 14 |
GDP_PPP_year = 2005 |
GDP_PPP = US$12 juta |
GDP_PPP_rank = 192 |
GDP_PPP_per_capita = US$1.100 |
GDP_PPP_per_capita_rank = 173 |
sovereignty_type = Meurdéhka |
established_events =  - Uroe |
established_dates = Nibak [[Britania Raya]]{{br}}1 uroe Buleuen Siplôh 1978 |
currency = Dolar Australia |
currency_code = AUD |
time_zone = |
utc_offset = +12 |
time_zone_DST = |
utc_offset_DST = +12 |
cctld = .tv |
calling_code = 688 |
footnotes=
}}
 
'''Tuvalu''' nakeuh saboh neugara nyang na di kawasan [[Polinesia]].
 
{{Commonscat}}
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
[[Kawan:Polinesia]]
 
{{Link FA|ru}}
 
Gå til: navigasjon, søk
 
 
 
 
 
 
 
Artikkelen inngår i serien om
Islam
 
 
 
Teologi
 
 
 
Allah · Koranen · Tawhid · Sunna ·
Hadith · Fiqh · Kalam · Sharia
 
 
 
Islamske retninger
 
 
 
Sunni · Sjia · Sufisme ·
Salafisme · Ahmadiyya
 
 
Islams fem søyler
 
 
 
Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse · Pilegrimsreise
 
 
 
Biografier
 
 
 
Muhammed
Sirat Rasul Allah · Abu Bakr · Ali
Sahaba · Profeter
 
 
 
Religiøse ledere
 
 
 
Imam · Mulla · Ayatollah · Mufti
Muezzin
 
 
 
 
Islamsk arktitektur
 
 
 
Moské · Minaret · Mihrab · Kaba
 
 
 
Islams hellige byer
 
 
 
Mekka · Medina · Jerusalem
 
 
 
Samfunn
 
 
 
Historie · Kunst · Kalender
Høytider · Kvinner
 
 
 
Se også
 
 
 
Id al-fitr
Bahá'í · Drusere · Fatwa · Kalif · Islamisme
Islam i Norge · Islamsk republikk
Islamsk ordliste
 
 
«Islam» har flere betydninger.
Islam (arabisk: الإسلامDIN: al-ʾislām; uttale) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.
I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de Abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh (hjelp·info)) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se Islam i Norge). I følge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.[1][2]
 
 
 
Innhold
[skjul] 1 Etymologi
2 Troslære 2.1 Det islamske gudsbegrepet
2.2 Koranen og andre hellige tekster
2.3 Profeten Muhammed
2.4 Hadith og Sunnah
2.5 Frelse og Dommedag
3 Islamske leveregler og gudstilbedelse 3.1 Tidebønner
3.2 Fredagsbønnen
3.3 Sharia og Fiqh
3.4 Renslighet
3.5 Spiseregler
3.6 Moskeer
3.7 Helligdager
4 Trosretninger 4.1 Sunni
4.2 Sjia
4.3 Sufisme
5 Islams trosartikler 5.1 Islams fem søyler
5.2 Islams seks trosartikler
5.3 Islams fem røtter
5.4 Islams ti grener
6 Historie 6.1 Muhammed (570-632)
6.2 De fire første kalifene (632-661)
6.3 Umayyadekalifatet (661-750)
6.4 Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258)
6.5 Fra Bagdads fall til det 20. århundre
6.6 Islam i det 20. århundre
6.7 Islam i Norge
6.8 Islamisme
7 Referanser
8 Litteratur
9 Eksterne lenker
 
Etymologi
Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah.
Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet salima, som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah.
Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م:
Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg).
As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet).
Troslære
 
 
 
 
Pilegrim ved Kaba i Mekka
Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah.
Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.
Det islamske gudsbegrepet
 
 
 
 
Allah skrevet på Arabisk med arabisk kalligrafi
Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme, inkludert treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah.
Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud».
Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet.
Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.[3]
Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde.
 
 
 
 
Første Sura i Koranen
Koranen og andre hellige tekster
Utdypende artikkel: Koranen
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632).
Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver.
Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.
Profeten Muhammed
 
Utdypende artikkel: Muhammed
Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.
Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie.
Hadith og Sunnah
Utdypende artikler: Hadith og Sunnah
Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.
Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger.
De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner.
Frelse og Dommedag
Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. I følge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.
Islamske leveregler og gudstilbedelse
 
 
 
 
Bønnestillingene under de rituelle tidebønnene
Tidebønner
Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er:
Fajr – Mellom morgengry og soloppgang.
Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr.
Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang.
Maghrib – Mellom solnedgang og skumring.
Isha'a – Mellom skumring og morgengry.
Fredagsbønnen
På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen.
Sharia og Fiqh
 
Utdypende artikler: Sharia og Fiqh
Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.[4]
Fiqh tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva sharia er. Kilden til og fortolkningene av sharia er noe forskjellig hos de ulike trosretningene.
Det er fire hovedkilder til tolkningen av sharia:
Koranen
Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith
Ijma
Qiyas
Sunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av sharia som Koranen.
I tillegg til disse tekstkildene er ijma og qiyas to avgjørende tolkningsprinsipper. Ijma er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. Qiyas er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. Qiyas innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia).
Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene.
Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.
 
Fil:Masjid Nabawi. Medina, Saudi Arabia.jpg
Al-Nabawi-moskéen i Medina, Saudi-Arabia
 
 
 
 
Den store moskeen i Djenné, Mali fra 1300-tallet er et verdensarvbygg
Renslighet
Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.
Spiseregler
Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:
Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende)
Blod
Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn.
Moskeer
Utdypende artikkel: Moské
En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for Islamsk arkitektur.
Helligdager
De viktigste helligdagene i islam er Id ul-Fitr som markerer avslutningen av fastemåneden Ramadan, og Id ul-Adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen Hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir».
Trosretninger
Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam.
Sunni
Utdypende artikkel: Sunniislam
Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som han (eller hun) velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner.
Sjia
Utdypende artikkel: Sjiaislam
Sjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer.
Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter.
 
 
 
 
Mevlevi-Sufier i Tyrkia spinner seg selv i transe
Sufisme
Utdypende artikkel: Sufisme
Sufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både shia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap.
Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger.
Islams trosartikler
Sunnimuslimer oppsummerer Islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener.
Islams fem søyler
Utdypende artikkel: Islams fem søyler
I sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.
Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud»
Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner.
Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
Islams seks trosartikler
I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Englene (Mala'ika) – Troen på englene skapt for å tjene Allah.
De hellige skriftene (kutub) – Troen på de hellige skrifter.
Profetene (nabi og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
Skjebne (Qadr) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt.
44

suntingan